Sykehusskrekk etter opplevelser som barn

Denne uken har jeg vært innlagt på sykehus. På grunn av opplevelser som barn har jeg sykehusskrekk. Oppholdet på sykehuset er derfor ikke noe jeg har sett frem til. Jeg er selv sykepleier, og har jobbet i sykehus i flere år. Det var uten problemer. Da jeg var barn hadde jeg imidlertid flere ubehagelige opplevelser. Vi snakker tidlig 80-tall her.

Jeg opplevde ubehag ved to korte sykehusopphold på 80 tallet. På grunn av mine erfaringer opplever jeg fortsatt ubehag når jg må være pasient. Min sykehusskrekk er imidlertid bare for barnemat å regne mot hva mange andre barn opplevde da de var innlagt på sykehus i årene forut, og kanskje i min samtid også. Mange av disse barna har langt mer alvorlige senvirkninger. Her er en slik historie.

Selv om det har skjedd mye siden jeg var barn har jeg tenkt å dele noe av det jeg husker, her er min historie;

Sykehusskrekk – som pasient

La meg først slå fast jeg har ikke skrekk for å oppholde meg på sykehus generelt. Så å jobbe på sykehus som sykepleier var fullstendig ukomplisert, det er heller ikke utfordrende å være pårørende. Jeg har besøkt mannen min, og overnattet sammen med sønnen min på sykehus uten at sykehusskrekken slo inn. Det er når jeg blir pasient at allting blir annerledes.

Barndomsopplevelser resulterte i sykehusskrekk

Jeg var innlagt på sykehus ved to tilfeller da jeg var barn. Første gang hadde jeg ikke begynt på skolen ennå. Andre gang gikk jeg i 1. eller 2. klasse, jeg husker det ikke helt sikkert. Jeg tror ikke jeg husker oppholdene så godt fra hverandre heller, men jeg tror de skremmende opplevelsene stammer fra det siste oppholdet, da jeg var omkring 7-8 år gammel. Det er ikke sikkert at det jeg husker fra oppholdene, stemmer helt heller. Selv om fakta kanskje ikke er riktig gjengitt, er det følelsene jeg hadde som er viktigst i denne gjenfortellingen. Følelsene sitter ofte igjen, selv om du ikke husker situasjonen som ga deg følelsene.

Hvordan er det å være barn på sykehus? Bildet er tatt av Mylene2401 fra Pixabay

Følslsene husker

Som voksen har jeg lært gjennom arbeid i demensomsorgen, og gjennom kursing i forbindelse med fosterhjemsoppdraget, at følelsene sitter sterkere enn minnene.

I demensomsorgen bruker vi dette bevist i reminisensarbeidet. Vi jobber bevist med å stimulere sansene, for å vekke gode minner fra barndommen. Hvor mange demente har ikke delt minner når jeg har tatt frem kaffekvern og kaffebønner, og begynt å male kaffebønner. Lukten og lyden bringer barndomsminner fra kjøkkenet hos mor frem i minnet.

I kursingen for å bli fosterforeldre var også dette med stimuli av sanser sentralt. Gjennom sansene kan barn få stimulert triggere om vonde opplevelser, selv opplevelser de ikke har minner om selv. Våre fosterbarn som bare var syv måneder da de kom, reagerer fortsatt i en alder på 7 år, på brå skarpe lyder. Vi vet ikke hva de har opplevd, eller hva de trigger, men noe ubevist settes i gang og de får uforklarlige reaksjoner.

Jeg tror jeg trigges av å være pasient, og kanskje det å være så totalt overgitt til andres kontroll. Som sykepleier har jeg kontroll, og som pårørende har jeg til en viss grad kontroll, men og til en viss grad mindre behov for kontroll.

Hai-musikk

Som barn på sykehus har jeg gode minner fra lekerommet, og jeg husker at vi satt ved et stort bord og lagde ting. Mamma var sammen med meg der. Hadde dette vært scener i en film ville det vært lett og lystig musikk til disse minnene.

De minnene som vekker dårlige følelser har tung, dyster og skummel musikk. På et kurs vi deltok på ble dette omtalt som hai-musikk. Det er forskjellig fra person til person hva som er hai-musikk i deres liv. Kanskje du også har noe som gir deg hai-musikk? Man kan legge forskjellig musikk til samme scene og opplevelsen blir helt annerledes. En hyttetur er for folk flest noe positivt, men jenta som ble utsatt for overgrep hver gang hun var med onkel på hytta opplever hai-musikk når det blir snakk om hyttetur.

Mine minner

Så tilbake til da jeg var pasient som barn, tidlig på 80 tallet. Her er slik jeg husker det:

«Det er kveld, mamma er ikke der. Det var ikke normalt at foreldre fikk være sammen med barna på sykehuset på denne tiden. Jeg var heldig som fikk ha mamma i nærheten, siden vi kom utenbysfra. Hun var der om dagen, men om natta måtte hun være et annet sted. Jeg visste ikke hvor hun var. Jeg kunne ikke gå til henne eller rope på henne. Den aktuelle kvelden ligger jeg, og jenta jeg deler rom med, i sengene våre. Jeg husker det som om det er natt. I ettertid er jeg usikker på om det var sen kveld eller natt.

Jenta jeg deler rom med er eldre enn meg, og mer erfaren i pasientrollen. Hun er byjente, mammaen hennes må sove hjemme. Navnet hennes kan jeg ikke lengre huske, men jeg husker at vi brevvekslet en stund etter sykehusoppholdet. Jeg så opp til henne for hun var så stor. Hun var 12 år! Vi har lagt oss for kvelden, og jeg husker at hun var god til å fortelle historier, særlig spøkelseshistorier. Trolig fortalte hun noen denne kvelden også, men det husker jeg ikke helt sikkert.

«Jeg trakk dyna over hodet og gråt stille»

Barndomsminne

Et skilt uten forklaring

Så kommer en pleier inn. Hun henger et skilt på sengestolpen min, og så går hun ut. Jeg kan ikke huske at hun sa noe som helst. På skiltet står det FASTE. Jeg husker ikke om jeg klarte å lese skiltet selv, eller om det er den erfarne jenta i nabosenga som leser det for meg. Jeg er bare 7-8 år gammel, og jeg vet ikke hva FASTE betyr. Jenta i nabosenga forklarer villig; «Jeg ikke skal få mat!». Jeg husker at jeg trakk dyna over hodet og gråt stille. De hadde alt tatt fra meg mamma, og nå skulle jeg ikke få mat. Jeg var livredd!!! I ettertid vet jeg at dette var forberedelser til at jeg skulle i narkose neste dag. Ingen hadde forklart dette for meg!

Morgenen etter kommer en sykepleier til meg. Mamma hadde ikke kommet tilbake på avdelingen ennå, så jeg er alene. Sykepleieren forteller meg at jeg skal få en sprøyte. Så sier hun, «det kjennes ut som dette»; også ga hun meg en klem! Kan du tenke deg noe mer forræderisk? Jeg kan love deg at det sprøytestikket, det kjentes ikke ut som en klem.

Det kjennes ut som en klem! Et utsagn som senere skulle bidra til sykehusskrekk! Bildet er tatt av Tumisu fra Pixabay

Forstod ikke at jeg hadde sykehusskrekk

Etter disse to oppholdene, skulle det gå mange år før jeg skulle inn i pasientrollen på sykehus. I mellomtiden ble jeg først utdannet hjelpepleier, og siden sykepleier. Jeg hadde praksis på sykehus, og siden ble jeg ansatt på sykehus. Det plaget meg ikke i hele tatt.

Svangerskap og fødsel

I 2005, ca 25 år senere, er jeg gravid for første gang. Svangerskapet nærmer seg slutten, jeg gruer meg mer og mer. Ikke for fødselen, men for å være på sykehuset. Jeg forstår ikke hvorfor jeg gruer så veldig for det. En dag knekker jeg sammen på fastlegens kontor.

Først da kom minnene fra sykehusopplevelsene tilbake. Det var godt å sette ord på det. Det var godt å selv forstå at jeg hadde en form for sykehusskrekk. Bare det å få sette ord på de ubearbeidede følelsene, tok litt av brodden av sykehusskrekken. Fødselen og oppholdet på sykehuset gikk ganske greit. Da jeg fødte igjen knappe to år senere gikk det ennå bedre. Jeg hadde mannen min sammen med meg, gjennom begge fødslene og barselsoppholdene. Alt var til en viss grad forutsigbart.

Pasient igjen

I 2009 var jeg igjen pasient, denne gangen skulle jeg fjerne mandlene. Jeg hadde fått forespeilet at inngrepet skulle foretas poliklinisk, og at jeg ikke behøvde å overnatte. Jeg var naturligvis veldig innstilt på å få dra hjem samme dag. Slik gikk det ikke! Først etter inngrepet fikk jeg beskjeden om at jeg måtte bli på sykehuset til observasjon, grunnet blødningsfaren og at det var for lang vei mellom sykehuset og hjemmet vårt. Dette kom som lyn fra klar himmel, men jeg klarte å være fornuftig på tross av frykten. Mannen min kom med klær og toalettsaker, og guttene hadde med tegninger til meg. Dette var en stor oppmuntring. Oppholdet gikk fint, og jeg kunne dra hjem neste dag.

Hjertepoerasjonen denne uka

Så var det denne uken. Jeg har vært gjennom en hjerteoperasjon. Jeg har vist om den i et år nå. Når jeg har fortalt om det, har jeg ledd av det. Kanskje en ubevist måte å distansere meg fra det skumle ved det, jeg vet ikke. Det har vært litt surrealistisk, for jeg har på ingen måte følt meg hjertesyk. Jeg har hatt episoder med hurtig puls siden ca 2004. For et år siden ble det slått fast at jeg har noe som heter WPW-syndrom.

Det var godt å få et svar, «anfallene» som jeg kaller de har kommet oftere og oftere de siste årene, og de varer lengre og lengre. Legen mente jeg burde opereres. Inngrepet hørtes ukomplisert ut. Et rutine inngrep. Ikke noe å grue seg for. Det har på en måte ikke vært operasjonen jeg har vært redd for eller gruet til, men det å være på sykehuset igjen.

Forestående hjerteoprasjon taklet med latter, som en forsvarsmekanisme? Bildet er tatt av PublicDomainPictures fra Pixabay

Travel uke

I helgen hadde vi konfirmasjon for vår eldste sønn. Jeg fordypet meg i forberedelsene, og ofret den forestående operasjonen så lite oppmerksomhet som mulig. Det var godt å ha noe annet å tenke på. Først da konfirmasjonen var vel gjennomført, kunne jeg begynne å tenke på det som ventet.

Jeg hadde fått god informasjon fra sykehuset, både pr brev og i en telefonsamtale med legen. Jeg visste det jeg trengte om inngrepet. Det skremte meg ikke, men jeg visste at jeg måtte overnatte på sykehuset. Det så jeg mørkere på. På grunn av korona var det heller ikke mulig å få besøk. Jeg tok med meg mobiltelefon og øretelefoner. Å lytte til en lydbok fra Storytel (ikke sponset) ville være til stor hjelp til å slappe av.

På sykehuset

Lydboken var faktisk til veldig god hjelp, både før og etter operasjonen. Å lytte til lydbok er på en måte en virkelighetsflukt, du kan forsvinne inn i en annen verden. Tankene kan ikke vandre, for da får du ikke med deg handlingen. Gjennom boken jeg lytte til på fra Storytel klarte jeg å finne ro, og jeg klarte å slappe av.

Jeg var ganske tøff egentlig, hele tiden, frem til operasjonen. Jeg var åpen om at jeg har sykehusskrekk til pleierne, men var blid og smilende. Var sykehusskrekken kurert? Jeg lurte på om kanskje jeg ikke hadde sykehusskrekk lengre. Helt til jeg ble trillet inn til operasjonssalen, og lagt på operasjonsbordet.

Inngrepet jeg skulle gjennomføre måtte gjennomføres i våken tilstand. Jeg hadde håpet at jeg kunne lytte til boken mens de opererte, men det gikk selvfølgelig ikke. Både fordi at kirurgen ønsket å ha kontakt med meg underveis, og fordi bruk av mobiltelefon der inne kunne forstyrre apparaturen.

Jeg ble liggende å lytte

Jeg ble liggende våken og lytte. Lyttet til kirurgen som snakket om at det var vanskelig å finne venen min, og opplevde ikke det noe betryggende. Han slet med å få meg tilfredsstillende bedøvd, og jeg hørte at han ba om stadig flere doser. Heller ikke det vekket tillit. Det gjorde vondt, mer psykisk enn fysisk. Ville de i hele tatt klare å gi meg tilstrekkelig bedøvelse? Omtrent på dette tidspunktet begynte tårene å renne. Helt stille, og jeg tror ikke noen merket det. Jeg hadde ingen dyne å dra over hodet denne gang, som da jeg var barn.

Sykehusskrekk og stille gråt. Bildet er tatt av kalhh fra Pixabay

Det var umulig å holde tårene tilbake. Jeg prøvde å konsentrere meg om sykepleierne som snakket om hva de skulle i helgen, og en av dem som fortalte om at hun skulle på hytta. Pusten gikk lettere, og jeg klarte å fokusere på vår egen hytte som vi trives så godt med.

Jeg rykkes ut av tankene i det jeg hører noen snakker om noe som er «feil», jeg fikk ikke helt tak i hva som var feil. Noen snakker om «reklamasjon», jeg fikk ikke helt tak i hva det var heller. Jeg oppfatter bare at noe ikke er som planlagt. Frykten vokste! Selv om dette er et rutineinngrep, er det snakk om hjertet mitt! Jeg kjemper med å holde gråten rolig, og trekker pusten helt ned i magen. Enda hadde ikke selve behandlingen startet.

Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det.

Ordspråkene 4:23

Jeg må puste roligere

Kirurgen ber meg om å puste roligere. Noe som ikke er lett når du er redd, og gråter. Jeg visste at den kirurgiske prosedyren ikke ville lykkes, om jeg ikke klarte å ligge rolig. Samtidig var det ikke lett å fokusere på å puste rolig når jeg hadde det så tøft. Dette gjorde meg ennå reddere, men på tross av det klarte jeg å mobilisere. Jeg klarte å ta meg sammen. Inngrepet ble kjapt gjennomført. Det tok faktisk kortere tid enn jeg hadde trodd. Heldigvis! Det var godt å snakke med sykepleierne som hadde vært tilstede om hva jeg hadde hørt, hva som hadde skjedd og hvordan jeg opplevde det.

Inngrepet var vellykket fra kirurgens side. Bildet er tatt av Sammy-Williams fra Pixabay

Inngrepet var svært velykket. Statistisk sett er det en suksessrate på 98% ved dette inngrepet. Så trolig vil jeg være kvitt plagene mine. Det er ennå litt for tidlig å si om jeg kommer til å være helt uten problemer i fremtiden, men så langt er alt fint. Ettermiddagen og natten på sykehuset gikk også fint, mye takket være lydboken. Jeg var imidlertid veldig lettet da jeg ble skrevet ut, og da mannen min kom og hentet meg. Det er godt å være hjemme, og trolig har jeg litt mindre sykehusskrekk neste gang jeg skal inn.

Mange har værre senvirkninger enn sykehusskrekk

Jeg har tenkt mye på de to korte oppholdene jeg hadde på 80 tallet. Når de ga meg sykehusskrekk og satte så store spor hos meg. Hva med barn som måtte være mye lengre på sykehus, og også ennå tidligere. På 80 tallet var det begynt å snu, og jeg fikk tross alt ha mamma der på dagtid. Jeg har lest historier om barn som var innlagt på sykehus på 50-60 og 70 tallet, og hvordan de fortsatt sliter med traumer.

I 1971 kom det ut en bok der det blant annet ble beskrevet hvor viktig det var at barn fikk ha foreldrene sine hos seg. Allikevel skulle det gå 20-30 år før det ble en selvfølge.

Barn på sykehus i dag

I dag er det en selvfølge at barn har med seg foreldre på sykehus. Da vår yngste sønn var innlagt på sykehus for et par år siden, lå jeg i sengen ved siden av ham. Det var en trygg og god opplevelse for gutten vår. Jeg er glad for at det er bedre å være barn på sykehus i dag, og jeg tviler på at min sønn vil få sykehusskrekk på bakgrunn av sin opplevelse.

Kanskje har du opplevelser med barn og sykehus? Som pasient eller som pårørende, enten det er gode eller ubehagelige opplevelser, fra nyere tid eller fra tider da det ikke var så lett å være barn på sykehus. Legg gjerne igjen en kommentar der du deler litt om dine erfaringer og dine tanker omkring dette temaet.

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This website uses cookies. By continuing to use this site, you accept our use of cookies.