Vår vei til å bli et fosterhjem

Vi ble et fosterhjem i 2014. To små, bare 7 måneder gamle babyer beriket livet vårt her i ResidensSimonsen. Jeg har lyst til å dele litt med deg om veien vår frem til å bli fosterhjem.

vi ventet på et barn
Familien vokste. Bildet er tatt av Louise Dav fra Pixabay

I januar 2006 ble livet vårt snudd på hodet, da vi ble foreldre for første gang. En søt liten guttepjokk. Han var ikke to år ennå da han ble storebror i 2007. Vi var plutselig en kjernefamilie. Vi hadde ikke snakket om hvor mange barn vi skulle ha. Jeg følte meg på ingen måte ferdige med å skape familien vår. Selv var jeg en av tre søsken, og vi hadde jo ikke fått en datter ennå heller. Guttene kom imidlertid tett nok, så vi valgte å vente litt før vi begynte å prøve.

Da yngstemann var to år gammel, sluttet vi med prevensjon. Det skjedde ikke noe! Måneder ble til år, og det skjedde rett og slett ikke noe som helst!!

Søkte informasjon om fosterhjem

Et vennepar av oss ble fosterhjem for en gut. Da begynte jeg å lese endel på nettet om hva det innebar å være et fosterhjem. Jeg var nysgjerrig. Kanskje du er nysgjerrig på den type informasjon også? Du finner endel informasjon her. Så fikk jeg vite at broren min og svigerinnen min hadde begynt på PRIDE kurs.

Guttene våre var blitt 3 og 5 år . Jeg klarte å overtale mannen min til å melde oss på et uforpliktende kurs. Jeg anbefaler gjerne folk som er nysgjerrige på å bli fosterforeldre til å ta kurset. Kurset er bra for parforholdet, og du blir bedre kjent med deg selv og partneren din. Du har godt utbytte av kurset for parforholdet og for foreldrerollen, uavhengig av hva du velger å gjøre etterpå. Kurset vi gikk på var organisert over flere helger, der vi fikk dekket opphold på hotell. Da hadde vi god tid sammen som par, og vi kunne diskutere med de vi var på kurs sammen med.

Ønsker du imidlertid å ha plassering fra en privat organisasjon, anbefaler jeg å ta kurset gjennom den organisasjonen. Ellers må du kanskje ta kurset på nytt. Det er mye bedre oppfølging av fosterhjem i det private, enn i det offentlige. Barna som plasseres ut gjennom det private er oftest mer krevende barn. Dette er ofte barn det kommunale barnevernet ikke har klart å finne fosterhjem til selv.

Vi gikk fosterhjemsforberednde kurs

Vi valgte å gå et offentlig PRIDE kurs, i regi av BUFetat i Stavanger. Kurset var veldig bra! Vi måtte gå i dypet på våre egne erfaringer og hvordan erfaringene våre i forhold til opplevelser og relasjoner preget oss i dag. Vi hadde hjemmebesøk, og vi hadde mange fine kurshelger sammen med de andre deltakerne. Det er veldig forskjellig hvordan kurset arrangereres. I Stavanger fungerte det iallefall veldig fint med at vi hadde helger proppet fulle med undervisning. Vi som bodde litt unna fikk dekket opphold på hotellet, og vi fikk god tid til å drøfte det vi lærte om med andre par i samme situasjon. Noen av de andre parene har jeg fortsatt kontakt med!

Jeg legger ikke skjul på at min motivasjon for å bli et fosterhjem var sterkt begrunnet i savnet på vårt tredje barn. På bli fosterforeldre innebærer imidlertid så mye mer enn bare en familieforøkelse. Kurset var med på å forberede oss på hva det ville si å være et fosterhjem, hva vi kunne forvente. Å bli et offentlig hjem, der mange instanser skal innom hjemmet vårt. Mange skal si og mene noe om oss og vår måte å være foreldre på. Vi må forholde oss til barn som ikke er ubetinget våre. De tilhører også en annen familie, som vi også må ha en relasjon til.

Selv om vi hadde gjennomført dette kurset, vil jeg våge å påstå at vi ikke viste hva vi gikk til.

Det skjedde mye på en gang

Paralelt med at vi går kurset skjer det mye med oss. Vi gjennomfører utredning på BUP med en av guttene, og vi begynner å tenke på at vi kanskej bør flytte til Trøndelag. vi bor på dette tidspunktet på REnnesøy utenfor Stavanger, og jeg har lenge lengtet hjemover. Pappa var på dette tidspunktet begynt å bli syk, men han hadde ennå ikke fått riktig diagnose. Jeg ønsket å være nærmere ham, både som datter og som sykepleier.

far og sønn
Det skjedde krevende ting i familien vår. Bildet er tatt av Olya Adamovich fra Pixabay

Mens vi gikk kurset fant vi ut at vi blir nødt til å ta en avgjørelse. Vår eldste sønn skal begynne på skole til høsten. Vi bør flytte før han skal begynne på skolen, dersom vi i hele tatt skal flytte. Samtidig må vi bestemme oss for om vi skal flytte, før vi bestemmer oss for å ta imot et barn i fosterhjem. Vi opplevde å ha kniven på strupen. Det var viktige valg som ikke kunne utsettes, vi måtte ta en avgjørelse!

Vi flyttet

Etter en lang prosess, bestemmer vi oss for å flytte. Vi fullfører kurset, men kan ikke ta imot noen plassering, så hele prosessen stopper opp. Når vi har kommet på plass i Trøndelag, og etablert et nettverk, kan vi ta kontakt med Bufetat, og sette i gang prosessen igjen.

Sommeren 2012 flytter vi til Stjørdal. Alt er nytt! Vi har et barn med Asperger, og vet lite om hva det innebærer, eller hva det vil si for fremtiden. Vi har ikke noe sted å bo, men leier en oveergangsbolig gjennom min manns nye jobb. Alle tingene våre står på et lager, mens vi er på boligjakt. Eldste mann skal begynne på skolen. Vi er på et nytt sted og vi har ikke noe nettverk.

Før jul kom vi inn i nytt hus, og gjennom skole, barnehage, nabolaget og menigheten finner vi flere venner, sakte men sikkert bygger vi nettverket vårt. Tiden går.

Nedslående nyheter

Hele denne tiden har vi forsøkt å få et barn til, men det har ikke lyktes. Jeg husker at jeg satt til bords med familien vår, og ut av det blå begynte jeg å gråte; fordi jeg savner et barn til ved bordet. Guttene er nå blitt 8 og 6 år gamle. Mannen min og jeg gjennomfører en fertilitetsutredning. Legens konklusjon er at det er vanskelig for oss å bli foreldre, uten å benytte prøverør. Det ikke er umulig, så om vi ikke ønsker å bli foreldre må vi bruke prevensjon. Nyheten er nedslående for meg.

Et barn for lite
Sorgen over det savnede barnet. Bildet er tatt av Ulrike Mai fra Pixabay

En tidligere kollega av meg, en sykepleier, mener at jeg er utakknemlig. Hun mener at jeg ikke skal sørge over det barnet jeg ikke kan få, når jeg har 2 gutter allerede. Guttene er det kjæreste jeg har, jeg er ikke utakknemlig for de. Sorgen jeg opplever over å ikke kunne få et tredje barn, over å ikke kunne fullføre familien, er like reell. Jeg har rett til å sørge over det som ikke vil bli en realitet. Jeg vil ikke skamme meg over min sorg.

Vi bestemmer oss for at vi ikke ønsker å bruke masse penger på prøverørsforsøk, vi har to barn og vil heller bruke pengene på de. Samtidig har vi jo gjennomført PRIDE-kurset, kanskje er det på tide å fortsette prosessen mot å bli et fosterhjem?

Skal vi bli et fosterhjem?

Etter hvert er vi begge klare for å sette i gang prosessen for å bli fosterforeldre igjen. Flere av våre nye venner er fosterforeldre. Vi har mange å snakke med og dele erfaringer med. Prosessen settes i gang, og det kommer to damer fra bufetat på besøk. De har rapporten fra Stavanger, men må bli kjent med oss selv også. Det blir en krevende intervjurunde, de er knalltøffe.

På grunn av vår sønn som har asperger ønsker vi ikke å være beredskapshjem. Vi ønsker en varig plassering, fordi stabilitet og forutsigbarhet er viktig. Vi bestemmer oss for å ta imot ei lita jente, helst under 2 år.

Fra 1 mai 2014 sto vi stå på lista over potensielle fosterhjem.

Ventetiden

En av mine veldig gode venninner er på dette tidspunkt beredskapshjem for en gutt. Han var bare 3 måneder gammel da han kom til henne. Vi er mye sammen, og vi var barnevakt for ham noen dager mens de er borte. Ungene synes det var stas med en liten gutt i huset, det var stas å trille tur. Det ender med at vi melder oss som potensielle fosterforeldre for ham. Barnet tilhører en annen sone enn de som har klarert oss som fosterhjem. Så på nytt kommer to fra Bufetat hjem til oss, for å intervjue oss, nok en gang.

Det er viktig for oss at biologiske foreldre er innforstått med at barnet hos oss vil få en kristen oppdragelse. Vi ønsker ikke at en plassering hos oss skal medføre at vi ikke kan ta med barnet i kirken. Dette ville bety at familien vår måtte splittes. Biologiske foreldre godtok ikek dette, og det ble ikke noen plassering.

Jeg var nå i beredskap. Når og hvordan vi ville få forespørselen om plassering viste vi ikke. Jeg sluttet som salgskonsulent for Perfect home, og jeg trakk meg fra styret for HalloVenn. Jeg måtte rydde plass til det lille barnet som skulle komme. Det ble et rart svangerskap. veldig ulikt de jeg hadde hatt før.

En uventet vending

I slutten av november har vi ennå ikke hørt noe. En dag ringer venninnen min, hun som hadde hatt gutten i beredskap. Han var for lengst plassert i sitt fosterhjem. Venninnen min var blitt spurt om å være beredskapshjem for tvillinger på 7 måneder, men hadde ikke mulighet. Hun visste ta vi ventet plassering, og lurte på om vi var interesserte og om hun kunne få nevne oss som potensielle kandidater. Jeg måtte snakke med mannen min, men trodde ikke at han ville si ja. I utgangspunktet hadde vi sakt nei til beredskap, og vi hadde sakt at vi ikke ville ha søskenplassering. Vi var ikke på lista over aktuelle kandidater for disse to.

Fosterhjem til disposisjon

Til min store overraskelse var ikke mannen min motvillig i hele tatt. Vi ble enige om å stille oss til disposisjon, barnevernet var veldig sikre på at dette kom til å bli en langvarig plassering, og vi valgte å stole på det. Torsdag morgen ringte jeg og meldte oss tilgjengelige. Jeg fortalte at vi allerede var en familie på 4, og at vi ikke har mulighet til å tilby tvillingene separate rom, og at vi bare hadde en vanlig fem seters bil. Allerede samme ettermiddag ringte de tilbake. De har valgt en annen familie. Det at vi ikke kan tilby de separate rom er ikke noe problem, men det var dette med bilen som var problematisk.

På kvelden, da mannen min kom hjem fortalte jeg ham hva om beslutningen. Han reagerer sterkt på at vi ble valgt bort på grunn av bilen. Vi prater litt om det, og vi blir enige om at tvillinger nok ikke hadde vært dumt for oss. Guttene er så tette i alder, og det begynner å bli stor aldersforskjell om vi skal ta imot noen helt små. Vi så for oss at tvillinger vil ha mye glede av hverandre, og at det vil passe vår familie veldig godt.

Vi ventet på å bli fosterhjem
Vi ventet lenge på å bli fosterhjem. Bildet er tatt av Free-Photos fra Pixabay

Fredag morgen ringte jeg tilbake, og forklarer hva vi er blitt enige om, i en bisetning nevner jeg at det ikke er noe problem for oss å bytte bil, det er bare en bil. Det er planleggingsdag på skolen denne fredagen. Jeg og en annen mor, med barn i samme klasse som vår eldste, dro til Trondheim og vitensenteret, sammen med guttene våre.

Så skjer ting veldig fort

Mens vi er i Trondheim får jeg en telefon fra barnevernet. Jeg har imidlertid lite strøm på telefonen, og rekker å si at jeg skal ringe de tilbake når jeg kommer hjem, før telefonen går helt tom for strøm. Vel hjemme har jeg det travelt med å få nok strøm nok på mobilen ringer jeg tilbake. Klokka 15.15. Nyheten er som følger; «Vi har ombestemt oss, dersom dette med bil ikke er noe problem for dere, vil vi gjerne ha dere som beredskaps hjem. Den andre familien vil bare være beredskaps hjem. Siden dere ønsker en mer langsiktig forpliktelse og ønsker å være fosterhjem, ønsker vi å bruke dere. Det ville innebære at barna kunne hos hos samme familie hele tiden, og ville slippe å bli flyttet. Så kom spørsmålet; «Passer det at de kommer på mandag, til lunsj?»

Vi hadde gitt bort det aller meste av barneklær og utstyr etter guttene da vi flyttet. Vi hadde ønsket oss et barn til så noe hadde vi beholdt. Jeg hadde også begynt begynt å lage et jenterom. Nå skulle det ikke komme en jente, men tvillinger, en gutt og en jente. Vi måtte handle! Bilseter, klær, bleier, vognposer, tåteflasker, grøt morsmelkerstatning…. Det var mye som måtte på plass.

Endelig- vi er et fosterhjem

Mandag kom, mann og barn ble sendt på skole og jobb. Spenningen var stor. Også kom den, bilen jeg hadde ventet på. To unge jenter steg ut av bilen, og snart kom de inn. Hver av de bærende på en liten baby. Det var begynnelsen!

Ingen dans på roser

Nå er de blitt 7 år, de er en integrert del av familien på godt og vondt!

Vi visste ikke hva vi gikk til, og det har ikke alltid vært en dans på roser. Den største utfordringen har vi møtt i samarbeidet med barnevernet. Vi erfarte at vi er prisgitt saksbehandleren, og at ikke alle er like godt egnet i oppgaven. Med et tungt hjerte, må jeg si at det er vanskelig for meg å anbefale andre å bli fosterhjem, spesielt ikke kommunalt. Det er stor forskjell fra kommune til kommune, og fra kontaktperson til kontaktpersonen hvordan oppfølgingen vil bli. Vi har egentlig hatt fantastisk oppfølging, men da vår kontaktperson var i mammapermisjon hadde vi en vikar som ødela veldig mye for oss. Vi vet at man kan være heldige, og vi vet at man kan være uheldige.

Vit hva du går til, og undersøk kommunen du får plassering fra. Noen kommuner er værre enn andre. Snakk med andre fosterforeldre, les på nettet.

Stort behov for fosterhjem

Det er mange barn som trenger hjelp, så det skjærer meg i hjertet når jeg ikke ubetinget kan anbefalie dette.

Ta kurset, finn ut hva det er å være fosterhjem, og vær helt sikre på at dere kan stå i det, før dere kaster dere inn i noe slikt, og har dere mulighet til å ta kurset hos en privat institusjon, anbefaler jeg det. Da er oppfølgingen mye bedre.

Fosterhjem plakat
Det er et stort behov for fosterhjem. Bildet er tatt av John Hain fra Pixabay

Hjemstedskommunen for våre barn har gjort endel strukturelle endringer etter at vi klaget på oppfølgingen vi fikk, det er blitt mye bedre og vi har hatt OK oppfølging etter at vi tok det opp. Det ene året med dårlig oppfølging har imidlertid satt dype spor, og jeg vet ikke om tilliten til være uten skrammer i fremtiden. Vi har tillit til hun som var vår saksbehandler, og hun kom tilbake på vår sak etter svangerskapet. Hun gjorde en fantastisk jobb og vi hadde full tillit til henne. Nå har hun permisjon igjen, og vi er ganske usikre på hvordan samarbeidet vil bli.

Hva er din erfaring med barnevern, forsterhjem og fosterbarn? Legg veldig gjerne igjen en kommentar!

Legg igjen et svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This website uses cookies. By continuing to use this site, you accept our use of cookies.